FROM

og den Indre Alkymien

I enhver esoterisk tradisjon finnes det fortellinger som ikke primært søker å beskrive verden, men som på subtile måter søker å avsløre dens skjulte strukturer. Disse fungerer som speil snarere en som klare veikart, og den oppmerksomme tilhører får et møte med seg selv.

TV serien FROM tilhører denne kategorien. Serien er ikke en horrormyte i konvensjonell forstand, men kan derimot ses som en dramatisk iscenesettelse av det hermetiske menneskets indre geografi; en fenomenologi av fangenskap, skygge og transformasjon.

Byen som ingen kan forlate er ikke et sted, men en ontologisk tilstand (dvs sier noe om byens innerste vesen og grunnleggende natur snarere enn hvordan den oppfattes) Byen minner om det alkymistene kalte for vas bene clausum, “det forseglede kar”, hvor stoffet ikke kan unnslippe før det har gjennomgått sin nødvendige metamorfose. I denne forstand er ikke byen et fengsel men en retort (glasskolbe for destillering) ; et rom hvor bevisstheten konfronteres med sin egen uformede materie. Den er alkymiens Nigredo-fase vist i eksistensiell realitet og ikke bare som metafor.

Monstrene som vandrer ute om natten bærer alle menneske-ansikter. Dette er helt presist symbolsk. I den hermetiske tradisjonen er skyggen aldri fremmed, men alltid en forvrengt refleks av det du kjenner.

Disse nattlige vesenene er psykens uintegrerte innhold, det som i alkymien kalles umbrae, skygger, og som i gnostisk språkdrakt fremstår som arkontiske forstyrrelser (negative tankemønstre).

Monstrene trenger invitasjon for å komme inn i husene, fordi det ubevisste aldri trer inn uten at bevisstheten selv åpner terskelen…

Portalene, dvs trærne, hulene, de bruddstykker av rom som ikke følger en lineær geometri er ikke fluktveier, men ontologiske rupturer. De tilhører det Corbin kalte mundus imaginalis, dvs de imaginale mellomrom hvor virkelighetens lag glir over i hverandre.

Serien fremstiller ikke dette som fantasier, men som en egen orden av realitet. Den er ikke mindre virkelig enn den fysiske, men mye mer subtil. Her trer alkymiens Separatio i kraft: skillet mellom det som er form og det som bare er vane.

Visjonene som enkelte karakterer mottar, særlig Tabitha, er uttrykk for Albedo, den hvite fasens klarhet. Dette er ikke ment som «synske evner», men er en åpning mot det noetiske feltet, dvs den delen av psyken som mottar kunnskap i form av lys og ikke diskurs.

I hermetisk tradisjon er dette Sophia-prinsippet. Visdommen som ikke snakker med ord men med dyp resonans. Serien lar denne visdommen tre frem som en stille ubønnhørlig intelligens som ikke først og fremst søker å overbevise, men som prøver å avdekke.

Ethan, barnet som intuitivt forstår byens struktur, representerer alkymiens Citrinitas, dvs den gule fasens første sollys. Han er ikke et lite barnlig orakel, men en bevissthet som ennå ikke er tynget av de mentale konstruksjonene som holder den voksne fanget. I alkymien er dette øyeblikket hvor materien begynner å gjennomtrenges av ånd, hvor persepsjonen blir gjennomsiktig for det som ligger bak fenomenene.

Men det er karakteren Boyd som bærer Rubedo, den røde fasens signatur. Han er den som går inn i mørket uten å bli absorbert av det, og den som ikke lenger forsøker å forstå strukturene, men som prøver å overskride dem. Her ses den sorte konges reise mot å bli den røde konge.

Den alkymiske fasen Rubedo er ikke en intellektuell innsikt, det er en ontologisk transformasjon: øyeblikket hvor det høyere selvet trer inn i formen og begynner å handle igjennom den.

Boyd er ikke helten i narrativ forstand; han er den røde kongen, den som bærer den indre solen som alkymistene kalte sol niger ; den svarte solen som blir rød når den tennes innenfra.

Når serien nærmer seg sin siste fase skjer det en subtil, men helt avgjørende forskyvning. Byens regler begynner å miste sine absolutte karakterer. Portalene er ikke lenger forstyrrelser, men viser seg som innganger. Monstrene mister en del av sin ontologiske tyngde.

Men det er ikke byen som endrer seg her, det er bevisstheten som endrer sin måte å være i byen på. Dette er Rubedo i sin reneste form; materien som blir gjennomtrengt av ånd, fangenskapet som mister sin nødvendighet, og formen som blir gjennomsiktig for det som overskrider den.

FROM er ikke egentlig en fortelling om en forbannet by, men derimot en subtil historie om mennesket som våkner til sin egen ontologiske struktur. Serien viser deg ikke hvordan du rømmer, men hvordan du kan transformeres. Den beskriver derfor ikke ytre trusler men viser oss en indre prosess. Den er alkymi, som ikke vises som noen slags historisk praksis, men som tegnes opp for oss som levende fenomenologi. Den er gnosis uten å være doktrine, vist igjennom innbyggernes erfaringer.

Og kanskje er det nettopp derfor serien treffer så dypt hos enkelte av oss seere. For den viser oss ikke noe ukjent og fremmed, men retter lyset mot det vi allerede bærer i oss. Vi har alle kjent på byens lukkede rom. Vi har alle hørt en stemme fra et annet nivå av virkelighet. Vi har alle stått ved terskelen og kjent at noe i oss vil ut. FROM minner oss om at terskelen finnes og at den ikke passeres med forståelse, men med forvandling.

Kanskje vet du ikke engang hvorfor FROM berører deg, men noe i deg har våknet for kallelsen.